I dag er det nøyaktig fem måneder siden Norge opplevde terror av verste sort. En handling hinsides all fantasi, så vi sjokket og lammelsen var så stor at kanskje ikke alt som skulle gjøre ble gjort. Jeg skal ikke melde meg på den debatten, det er det mange andre som gjør i etterpåklokskapens lys. Det jeg vet er at veldig mange mennesker gjorde sitt aller beste for å redde liv og lindre nød.
 

Det er et faktum at det er mange ofre og pårørende som har fått et vanskelig liv med smerte og sorg. Mange vil feire jul med savn og fortvilelse. Men, det gjelder også alle de som har mistet en eller flere av sine kjære i bilulykker eller av andre grunner. De har kanskje ikke fått så mye oppmerksomhet som ofrene for terroren, men de har det like vondt og føler like store savn. Selv om antallet drepte i trafikken er redusert til 200 er det 200 for mange. Det er nok å tenke på en ulykke som skjedde for noen få uker siden hvor far og en sønn på åtte år mistet livet. Det er nesten ikke til å fatte.
I tillegg er mange skadet for livet. Det blir mye sorg og fortvilelse av det og.

Hvordan kan vi som slektninger eller naboer hjelpe de som står midt i sorgen? Jeg har dessverre ikke noe godt svar på det, men jeg tror ikke det er noen god idé å late som ingenting og å vike unna. Jeg tror man skal ta en telefon, invitere på en kopp kaffe eller rett og slett spørre om det er noe man kan hjelpe til med. Vi kan vise at vi tenker på dem i sorgen, slik at de ikke føler seg så alene. Julen, hvor alle skal ha det hyggelig, er nok spesielt vanskelig for de som er i sorg, eller har det vanskelig på en eller annen måte. Kontrastene fra julelykken til fortvilelsen er stor.
 

Jeg ønsker alle en så god jul som det er mulig å få. Julens budskap med en liten gutt som blir født og som skal gi håp til menneskeheten vil nok en gang gi oss tro på at verden blir litt bedre i fremtiden.